Film: Mesterlig
«The Master»
Publisert 21.02.13 - 10:21, endret 21.02.13 - 10:21 (VG NETT)
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Det hender ikke så ofte lenger at man dras med inn i verdenen og tankesettet til en regissør. PT Anderson klarer det; voldsomt ambisiøst, kompromissløst på grensen til det insisterende:; voldsomt ambisiøs, kompromissløs på grensen til det insisterende.
To og en halv time i selskap med han og «The Master» etterlot en ubeskrivelig følelse av vakuum, en nesten «ute av kinostolen»-opplevelse. Merkelig, og vanskelig å sette ord på.
Og selv om det kanskje kan høres slik ut er ikke «The Master» noe høyttravende, uforståelige greier. Det er bare laget på en måte som evner å hypnotisere en i kinomørket - samtidig ser jeg helt klart ser at det går an å kjede seg under visse etapper av denne filmen - fortellermåten er ukonvensjonell. Dobbelt merkelig.
Filmen er spilt inn i megaformatet 65 mm, men på grunn av digtialiseringen av norske kinoer får vi ikke nytt «The Master» i sin fulle bredde. Krigstraumatiserte Freddie Quelle er en lett antennelig, sexfiksert type. En kar ingen egentlig vil ha på lønningslisten, som drikker det han måtte komme over. Joaquin Phoenix har endret måten han går, står og snakker på. Med et halvåpent øye filmen igjennom skaper han en overbevisende guffen fyr. Men hele tiden et menneske, ikke noe monster. Tilfeldig støter han på veltalende og elegante Lancaster Dodd, leder for en slags sekt som holder på med ting som «selvutvikling», «sjelevandring». Kjernefysiker kaller han seg også forresten. En narsissist, like farlig som sjarmerende. Philip Seymour Hoffman viser nok en gang at han har autoritet nok til å skape en mangefasettert figur av denne sektlederen, kjærlig og festlig i det ene øyeblikket, eksplosiv i det neste.
Manuset Anderson selv har skrevet er inspirert av livet til scientologi-grunnlegger L. Ron Hubbard, men filmen handler like mye om avhengighet, og et uvanlig vennskap to mennesker i mellom - som om det religiøse aspektet. Hvert eneste bilde i filmen virker nøye tenkt gjennom før det er komponert, overdådig vakkert - og samtidig skummelt - og uten egentlige å gi løsninger eller svar på noe som helst.
Som man forstår: «The Master» etterlater alt annet enn skuldertrekk.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
Vennlig hilsen Espen Egil Hansen, redaktør digital. Les mer om vår moderering