«Cloud Atlas» er en av de underligste filmene jeg har sett på lenge. Dessverre ikke på en pirrende måte.
Den nær tre timer lange filmen favner flere århundrer og seks historier, fra slavehandel på 1800-tallet via sci-fi-fremtid på 2100-tallet til post-apokalyptisk retur til det primitive lenge etter det igjen. Og alt krysses flere ganger underveis. Én fellestråd er fortellinger om undertrykkelse og opprør.
Jeg skal ikke late som jeg hang med på alle historietrådene. Faktisk satt jeg store deler av filmen og stirret på Tom Hanks' forskjellige løsneser.
For når skuespillere som Hanks, Halle Berry, Hugh Grant, Susan Sarandon, Hugo Weaving og Doona Bae spiller flere roller hver på tvers av historier, tid, kjønn og hudfarge, må det kraftige doser sminke og proteser til. Resultatet er tidvis fascinerende, men oftest svært distraherende.
Og til tross for filmens imponerende rolleliste, er mye av skuespillet lite imponerende. Hanks rammer inn historiene som tatovert leirbålforteller på framtidsspråk, i den stiveste prestasjonen jeg har sett ham gjøre (foruten rollen som frustrert forfatter i samme film).
Ben Whishaw, derimot, som den biseksuelle komponisten Robert Frobisher i 30-tallets England, leverer en finstemt rolle i en rørende sekvens.
Det er riktignok forfriskende å se Hugh Grant som noe annet enn en fomlende romantiker, men i rollene som hevngjerrig pensjonist og krigsmalt kannibal er han så ugjenkjennelig at nettopp det at man ser en sterkt sminket versjon av Grant blir fokuset fremfor hva han egentlig formidler.
«Cloud Atlas» får plusspoeng for ambisjon, dristighet og visuelt vakre kulisser. Wachowski-søsknene bak «The Matrix» og Tom Tykwer bak «Løp, Lola, løp» lykkes langt på vei i å samarbeide om en vidstrakt visjon, med snubler underveis i formidlingen. Klipper Alexander Berner («Resident Evil») skal ha ros for å lenke ofte tilsynelatende ulenkelige biter sammen.
Romanen av David Mitchell som filmen er adaptert fra er kalt umulig å filmatisere. «Cloud Atlas» motbeviser den påstanden, men viser vanskeligheten - selv med stjernelag og gigantbudsjett. Jeg har ikke lest boken, og sannsynligvis når filmen publikum som har lest den lettere, men det burde ikke være en forutsetning for seeropplevelsen.
Enkeltvis er også noen av historiene fascinerende og spennende. Men samlet oppleves filmen som en lite elegant krysning mellom «The Matrix», «Little Britain» og «Sofies verden».
Problemet er ikke alle spørsmålene den stiller, men den anmassende mengden svar «Cloud Atlas» gir. Den tidvis pretensiøse dialogen tvangsfôrer deg kontinuerlig med postkort-filosofi om hvordan sjeler er beslektet, liv lenket til liv og at vi bare kan forstå oss selv i lys av andre.
Dermed blir heller ikke «Cloud Atlas» like enigmatisk som tittelen skulle tilsi.
INGVILL DYBFEST DAHL