Film: Vond Jesus-overdose
«Paradis: Tro»
Publisert 25.12.12 - 09:24, endret 25.12.12 - 09:24 (VG NETT)
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
«Jeg finner ikke på ting, jeg bare viser det frem», sa regissør Ulrich Seidl i et intervju i forbindelse med lanseringen av denne andre filmen i «Paradis»-trilogien.
Her vises såvel masturbasjon med et krusifiks, som gruppesex i parken og generelt ubehag, frem - noe som førte til oppstyr i italienske medier under filmfestivalen i Venezia. For la det være sagt med en gang: Seidl har ikke blitt mindre kompromissløs siden første innlegg.
«Paradis: Tro» er nok et sjokkerende titt bak fasaden i den østerrikske folkesjela - slik han ser den. Det er Anna Maria, søsteren til sexturisten Teresa fra første film, vi stifter nærmere bekjentskap med her. En ekstremt tilkneppet, ekstremt kristen sykepleier som bruker «ferien» sin på privat, nærmest aggressiv misjonering blant fattige og innvandrere.
Hjemme gjør hun «botsøvelser» overfor Jesus: krabber rundt og ber med kyskhetsbelte, pisker seg selv blodig, slike ting. Den virker ikke spesielt sunn, Anna Marias gudstro .
Seidl mater oss dessverre litt med teskje og blir litt gjentagende i disse scenene, skjønt flere av møtene med de «vantro» er hysterisk morsomme i sin absurde gru.
Ektemannen, muslimske Nabil, returnerer to år etter en ulykke som har gjort ham lam fra livet og ned. Han skjønner lite, og trøstes ikke av forklaringen Anna Maria gir om at ulykken førte kun godt med seg fordi hun så lyset...
Nabils inntreden gir regissøren mulighet til å pirke i brennaktuelle temaer - og snu litt opp-ned på vante forestillinger. Den muslimske mannen er fornuftens røst her - det er den kristne kvinnen som er den ekstreme.
Nå vel, i hvert fall en stund. Seidl er lite interessert i å lage glansbilder av karakterene sine, uavhengig av om de er muslimer og sitter i rullestol. For å si det sånn: Nabil er ingen myk mann i fotformsko når han blir presset.
Det ser defintivt ikke bra ut det Seidl finner innenfor husets fire vegger, men måten han serverer funnene sine på føles igjen ubehagelig virkelig. «Paradis: Tro» er i hvert fall ikke en film du forlater med et skuldertrekk.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
Vennlig hilsen Espen Egil Hansen, redaktør digital. Les mer om vår moderering