Film - Django Unchained

Søk i VG Netts filmdatabase

Django Unchained

Django Unchained

VG anmelder filmen

Film: Tarantinos overdose

«DJANGO UNCHAINED»

Publisert 17.01.13 - 10:31, endret 17.01.13 - 11:53 (VG NETT)
Av
  • Skriv ut artikkelen

Det er mye å fryde seg over i Tarantinos siste sjangerlek. Faktisk for mye av det gode.

Denne gangen er det spaghettiwestern Tarantino krysser med sørstatsdrama og vrir til etter egen oppskrift på moral og hevn - selvfølgelig godt dynket i blodsprut.

Historien er lineær (med et par tilbakeblikk) og følger slaven Django som kjøpes av den tidligere tannlegen, nå dusørjegeren, dr. Schultz for at han skal peke ut et par oppsynsmenn Schultz jakter på.

Når tyskeren finner ut at Djangos plan er å finne sin kone, som heter Broomhilda Von Shaft og var eid av en tysk familie, blir han fascinert. Og når Django også viser seg å være et naturtalent som dusørjeger, inngår de to et partnerskap. Det fører dem til det dype sør og plantasjeeieren Calvin Candie på Candyland.

Og Tarantino starter friskt. Både Waltz som den veltalende og overtalende Schultz og Foxx som lakoniske Django er en opplevelse å se i første del av filmen, som spruter av både overskudd og blod.

Som vanlig får fordums helter glitre i biroller, og Samuel L. Jackson gjør en uforglemmelig ekkel rolle.

Musikken er en nytelse i seg selv, og spenner fra originalverk fra spaghettiwestern-komponistlegenden Ennio Morricone, via Beethoven til gangsterrap. Du blir fôret med intense solnedganger og lekre landskap mens Tarantino også makter å formidle det rå dramaet i slavehandelen og livet på plantasjer.

En scene der Schultz hører Beethovens «Til Elise» fremført på harpe, kryssklippet med glimt av en slave som rives i filler av hunder, understreker filmens snev av alvor.

Futtet i filmen ebber noe ut mot andre halvdel. Riktignok byr den på Leonardo DiCaprio i en tolkning av Calvin Candie som kiler kaldt under huden, og en middagsbord-scene der regissøren mesterlig demonstrerer effekten av å la dialogsekvenser vare.

Men Tarantino har falt for fristelsen å pøse på med absolutt alle elementer han selv synes er festlige. Og for all del, det sammenfaller i stor grad med hva publikum synes er festlig, men i mangelen på selvsensur her fisler mye av spenningen ut i snåle sidespor og for tynne tråder.

Regissøren har gitt oss så mye bra før, men oppleves her, kasnkje nettopp derfor, som han repeterer seg selv uten å tilføre noe nytt.

«Django Unchained» kan nytes i drag underveis, men varer i nesten tre timer, og ser ut til å lide av at Tarantinos faste klipper, Sally Menke, har falt fra.

Når et klimaks utløses av Schultz' ord «Jeg klarte ikke å la være», sitter man igjen med følelsen av at det samme gjelder for regissøren selv.

INGVILL DYBFEST DAHL

  • Skriv ut artikkelen

Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt. Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
Vennlig hilsen Espen Egil Hansen, redaktør digital. Les mer om vår moderering

Se trailer fra filmen:

Klikk på bildet for å se traileren

Lesernes terningkast

Terningkast 5
  • Antall stemmer: 6
  • Gjennomsnitt: 4.83

Lesernes anmeldelser

"Åpningen er ikke dårlig: Ørkenlandskap og musikalske assosiasjoner til spaghettiwestern. Slaver med føttene lenket sammen blir drevet gjennom brennhet ørken av hensynsløse eiere. Et sted i Texas møter gruppen dusørjegeren Schultz, maskert som tannlege. Shultz trenger hjelp til å finne og identifisere tre brødre som han har på sin hit-liste, og tilfeldigvis og heldigvis kjenner en av slavene (Django) i gruppen brødrene både av ansikt og gjerning. Etter litt blodsprut slår Shultz og Django seg sammen som partnere. Det viser seg at Django er et naturtalent med pistol og deres felles dusørjakt bringer gode inntekter gjennom vinteren. Django er imidlertid besatt av tanken på å finne og befri sin kone, som han savner. De ble skilt fra hverandre på en slaveauksjon etter et mislykket forsøk på å flykte fra sine tidligere eiere. Schultz avslører overraskende en slags samvittighet og føler seg moralsk forpliktet til å hjelpe Django, og som våren kommer setter de av sted for å befri henne. Siden hun bare er verdt 300 dollar på markedet, ville det vel egentlig være en god plan å bare kjøpe henne fri fra sin eier, men paret pønsker ut en mer komplisert, dyr og blodsprutende plan. Planen involverer en slags “moderene” versjon av gladiatorkamper, noe som gir Tarantino en mulighet til å lage rikelig med blodsprutende og beinknusende actionscener. På dette punktet har filmen rukket å bli ganske kjedelig og den har vart i et par timer, og du må bli sittende i nesten en time til hvis du ønsker å se slutten. Slutten kommer til slutt etter en time til med blodsprut, jeg har ikke sett mer blod i en film siden 1980 (da var det i korridorene I Overlook Hotel). Django har da befridd sin kone og drept alle hvite menn eller kvinner i sikte, og de rider lykkelig bort mens de feirer sin hevn og frihet. Pluss for filmmusikk og visuelle kvaliteter, men resten er egentlig bare crap. Tarantinos verste hittil."

Forfatter: sensemaker

Siste film-saker på VG Nett:

Bruce Willis ut, Harrison Ford inn i storfilm

Ifølge amerikanske medier skal action-veteranen Harrison Ford spille i den tredje «Expendables»-filmen som får premiere sommeren 2014.

Les hele saken

Leo lager film om Harald Hardråde

Hollywood-stjernen skal produsere storfilm om den norske vikingkongen som herjet på 1000-tallet.

Les hele saken

Erik Poppe-film til Montreal filmfestival

Erik Poppes drama «A Thousand Times Good Night» med stjerner som Juliette Binoche og Nikolaj Coster-Waldau i hovedrollene, er tatt ut til hovedkonkurransen på filmfestivalen i Montreal.

Les hele saken

Gran Turismo blir film

Får samme produsenter som Fifty Shades of Grey.

Les hele saken

Føling i filmfjæra: De beste strandfilmene

Uansett om det er knallsol eller ti grader og kuling der du er i Sommer-Norge, kan du fremdeles ta deg en dukkert - fra sofaen.

Les hele saken