Film: Pompøst og gripende
«LES MISÉRABLES»
Publisert 17.01.13 - 10:32, endret 17.01.13 - 10:32 (VG NETT)
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Det mektige musikaldramaet har beholdt kraften i overføringen til filmlerret, selv om mengden av tårefylte nærbilder nærmer seg det bombastiske.
To og en halv time med musikk som både er utrolig vakker, sødmefylt, men også krevende, er en risikosport på film. Boublil og Schönbergs musikal er spekket med opptrinn og variasjoner når det spilles på en scene; en musikalsk indrefilet av dimensjoner.
Effektbruken på film må bli annerledes, og den prisbelønnede regissør Hooper («Kongens tale») har valgt å være mest mulig nærgående hva ansiktsuttrykk angår. Det gir sangene en melodramatisk intensitet som kler den dramatisk anlagte historien basert på Victor Hugos roman «De elendige» fra 1862, et klassisk eksempel på historisk/romantisk litteratur fra 1850-tallet. Nokså nær såpeserien i innhold og form.
Men mengden av tåredryppende nærbilder gjør at effekten svekkes. Snørr og tårer fosser over lerretet slik at det ekstravagante blir i overkant bombastisk. For oss med sans for «les Mis», er likevel filmen verd å skue. Musikalens nerve ligger i bunnen, og så lenge man kjøper den melodramatiske tilnærmingen får man valuta for pengene.
Hugh Jackman overbeviser som Jean Valjean, både med sin skuespillerprestasjon og med sin sangstemme. Valjeans jagede uttrykk, kombinert med tvungen tilbakeholdenhet og sterk rettferdighetssans synliggjøres klart i Jackmans fremstilling av den tidligere straffangens forsøk på å leve et liv i fred og fordragelighet. Russell Crowe er hans fiende, inspektør Javert. Sangprestasjonene til Crowe er langt fra minneverdige, men hans pondus som maktsyk oppkomling står i fin kontrast til Jackmans Valjean.
Persongalleriet i «Les Misérables» er mer omfattende enn i musikaler flest. Mange i filmen gjør en fin innsats, enkeltprestasjoner har solid klasse over seg, her er barsk humor, revolusjons-sugne unge studenter, sørpe, søle og fattigdom i skjønn og uskjønn forening.
Anne Hathaway befinner seg åpenbart i en potent birolle-Oscar-klasse. Hun går inn i rollen som Fantine, kvinnen som prostituerer seg for å livnære datteren Cosette, med en sitrende tilstedeværelse og sterk og myk musikalitet som medfører rene flodbølgen av tårer hos en følsom tilskuer (inkludert undertegnede).
Samlet sett er resultatet i overkant pompøst og tårevått, men storslagent er det lell.
BORGHILD MAALAND
- Tips en venn
- Skriv ut artikkelen
Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og
synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for
andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler
eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt.
Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
Vennlig hilsen Espen Egil Hansen, redaktør digital. Les mer om vår moderering