Denne usminkede filmen om fire sterke og sårbare ungdommer er blitt et unikt historisk dokument.
Den har også noen av de mest hjerteskjærende scener jeg noen gang har sett på film.
Regissøren Kari Anne Moe hadde en plan om å følge fire ungdommer fra ulikt politisk hold; å speile deres engasjement i forkant av skolevalget i fjor. Så kom 22. juli. En av ungdommene, Johanne, var på Utøya. En annen, Sana, sto på Oslo S da bomben smalt, rett før hun møtte regissøren.
ette er dokumentert i filmen, som også har fanget inn den ungdommelige gleden fra Utøya dagene og timene før det smalt; taler, bading, kortspill og underholdning. Kort sagt; idyll. Det er hjerteskjærende bilder, når du vet hva som skal skje. Og det gjør fysisk vondt å se Johanne senere fortelle sin Utøya-historie; et rystende mareritt som berettes direkte, detaljert, nærmest på inn og ut-pust.
Regissøren har valgt den kronologiske veien i filmen, og bruker god tid på å etablere forholdet til de fire ungdommene. De kommer fra svært ulike miljøer og gir dermed et fint speilbilde av et mangslungent samfunn. Dessuten er de reflekterte, direkte og ærlige i sine synspunkter, folk du får sympati for uansett politisk tilhørighet.
Filmen er noe ensartet i begynnelsen, enkelte scener fra den politiske arena kunne godt vært strammet til. Desto sterkere blir kontrasten etter 22. juli. De bekymringsløse blikk har fått et solid drag av alvor. Gjennom de fire ungdommene evner filmen å si noe om hvordan hele befolkningen ble rystet.
Med nennsom hånd har regissøren belyst etterdønningen etter 22. juli. Historien til Johanne er naturlig nok den som gjør mest inntrykk, både gjennom hennes sterke beretning fra Utøya, men også gjennom hennes senere refleksjoner i forhold til det hun opplevde.
Men også de tre andre, Sana, Henrik og Haakon er personer som angår deg. Ulike som de er, har de noe til felles; de snakker fra levra og veksler mellom seriøse formuleringer og lattervekkende replikker. De bidrar til filmens verdi som historisk dokument.
BORGHILD MAALAND