Her kommer (nok) en visuell godtepose fra Wes Anderson, livsbejaende, sprelsk og godhjerta. Men han lodder fortsatt ikke så veldig dypt.
Retrofetisjister som tråler loppemarkeder for Cathrineholm-servise og gamle platespillere vil muligens forgå av lykke - og se filmen gang på gang. Den snurrige historien satt til 1965 bobler over av detaljer så til de grader at det nesten står i veien for historien.
Ja, man kan mistenke Anderson for å ha brukt mer tid med å nerde seg over fortreffelig designede speideruniformer fremfor å konsentrere seg om å finslipe historiefortellingen.
Men la det være sagt, ingen komponerer bilder som Anderson - og han skaper et filmatisk byggverk det er en fryd å tre inn i.
Den bråvoksne 12-åringen Sam stikker av fra speiderleiren etter å ha forelsket seg hodestups i Suzy, en overbeskyttet advokatdatter. Kunstnersjeler in spe begge to - som ikke passer inn. «Moonrise kingdom» prøver, men lykkes ikke hundre prosent med å skildre gapene mellom voksne og barns verden.
Til det blir voksenkarakterene for stiliserte, skakke filmfigurer man humrer av, men som ikke skaper særlig identifikasjon. Et tilbakevendende irritasjonsmoment i Andersons filmer, men jeg gir ikke opp håpet om at han en gang gir oss en film som tar mål av seg både å knirke og gripe.
Best er filmen når den bare er søt og naivistisk og vi er med Sam og Suzy når de setter av gårde. Anderson briljerer virkelig når han lar Sams imponerende hakkespettbok-kunnskap få absurde utløp - og når Suzy setter stiften på sin medbrakte favoritt, Francoise Hardy-singelen «Le Temps De L'amour»!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN