Forløperen «Clash of the Titans» (2010) var en storskala actionfarse med mer flaue en flotte spesialeffekter. Det var ikke bare på grunn av Medusa folk satt som forsteinet i kinosalene.
Men «Wrath of the Titans» leverer en ganske så veldreid pakke. Og det helt sett bort fra mengden muskuløse menn i lendekleder.
Halvguden Persevs (
Sam Worthington) er ferdig med sine Kraken-dreper-dager og lever fredelig som fisker sammen med sønnen Helios. I hvert fall prøver han det, helt til faren Zevs varsler om at verden igjen holder på å gå til hundene. Som en bieffekt av at gudene har mistet sin kraft, begynner også alle skapninger de har forvist til underverdenens fengsel Tartaros å rive seg løs. Blant disse en del ampre demoner og ikke minst titanen Kronos selv.
Regissør
Liebesman har tidligere regissert både blodig skrekk, psykologisk horror og science fiction. Og han balanserer denne episke eventyrblandingen på sobert vis. I den grad gresk mytemiks i 3D kan kalles sober.
Og ikke minst er det deilig å se en storskala actionfilm på under to timer igjen. «Wrath» rekker fint å formidle historien, introdusere nye halvguder og bikarakterer, uten å gå seg helt vill i labyrintiske sidespor.
Samtidig byr den på flammespyttende krysningsuhyrer, klumsete kykloper og kamper til døden. Og selvfølgelig et par tvungne filosofiske lærdommer underveis.
Liam Neeson virker mer komfortabel i rollen som en mer forsonende Zevs.
Ralph Fiennes' Hades får flere fasetter og
Rosamund Pike som en krigersk Andromeda klarer å selge oss klisjeen. Bill Nighy som smeden Hefaistos og Toby Kebbel som antihelten Agenon funker som filmens komiske avbrekk, mens Sam Worthington er fremdeles en mann av få dimensjoner - selv i 3D.
«Wrath of the Titans» overbeviser ikke hele veien, men i store partier. Og underveis smeller den til med både små og store monstre, finurlige feller og brødre i blodig kamp.
Det blir helhjertet, hektisk halvgudspenning det er verdt å se.
INGVILL DYBFEST DAHL