Liam Neeson er en mennenes mann i «The Grey». Uforklarlig ulykkelige John Ottway har rotet seg til en utpost av verden og jobber blant røffe oljeriggarbeidere i Alaska. Hans jobb er å holde de andre i live, ved å skyte eventuelle villdyr som angriper.
På vei til å frakte mennene hjem til familiene sine, styrter flyet midt i Alaskas villmark. John tar grep om den lille gruppen overlevende for å prøve å unnslippe ikke bare minusgradene, men også en flokk ulver som har fått ferten av blod.
Og som om ikke det skulle være nok, blir det intern murring i gruppen om hvem de egentlig bør høre på for å overleve.
Det er mye som funker i denne thriller/grøsser/action/drama-hybriden. Spenningen er en av dem.
Flystyrten er kanskje det verste jeg har sett på film noen gang - og da mener jeg ille i forstanden jævlig bra.
Uten voldsomme effekter, men filmet hovedsakelig fra Johns synsvinkel og med kameraet på John, får vi synet av et fly som flerres opp midt i fleisen og lyden av skrikende metall kloret inn i øregangene.
Lyddesign og -klipp er en historie i seg selv, og bidrar sterkt til både spenning, pulshopp og hvileskjær underveis i fortellingen.
Lydbildet skifter mellom total stillhet, lyden av naturen selv, skrikende volumsjokk og klassiske toner.
Det bikker litt over i formidlingen av ulvene. Konseptet «forfulgt av ulveflokk» er skummelt nok i seg selv. Men når ulvene ser ut som de kommer fra «Twilight» og høres ut som decepticon-roboter fra «Transformers», ødelegges skrekken noe i overdrivelsen.
Det åndelige aspektet ved filmen funker bare delvis. John har minner/fantasier med nærmest meditativ funksjon, og vi vender stadig tilbake til en kvinne han har mistet og minnene om hans far. Det gir en fin kontrast til filmens rå brutalitet, men blir gjentatt så ofte at det virker påtatt sentimentalt.
Brutaliteten er absolutt det som fungerer best. Du nærmest kjenner kulden krype ut i salen, og ser ulver i enhver skygge i kinomørket.
«The Grey» er en fysisk filmopplevelse som på sitt beste tar glefsetak i ryggraden din og rister løs.
INGVILL DYBFEST DAHL