Likevel balanserer filmen stort sett imponerende; dette er groteskerier som sikringskost: Gjennomarbeidet, gode skuespillere i et imponerende antall, glimrende timing, flott filming, kreativt lydspor.
Dette er komedie på ramme alvor og det er i det store og hele alvorlig godt gjort.
Det handler om en underlig gjeng på fire barndomsvenner i Halden. I Halden kjenner alle, alle. Og det er kort vei til grensen.
Gjengen er ganske surrealistisk: Tre av dem er halvkriminelle surre- og/eller dop-huer. Tredje-«mann» er
Tuva Novotny, som av usikre grunner er blitt lege. Dog egentlig like fordervet som sine guttevenner.
Det starter med at
Atle Antonsens figur smugler kokain for noen millioner - men kolliderer med en hvit elg. Deretter er han stort sett innpakket i bandasjer, mens
Jon Øigarden mister kroppsdeler,
Anders Baasmo Christiansen snorter kokain og knasker hyppere og sovner i utide og Tuva Novotny nokså gladelig gir salige Hippokrates et rævspark og går over lik for sine venner.
OK: Jeg møtte denne filmen med stor skepsis: Halvkriminelle mislykketheter er jo ikke akkurat nyoppfinnelser i norsk film. Det tok ti minutter å bli kvitt fordommene: Dette blir originalt nok, utkrøpent nok og overraskende nok til adskillig umoralsk latter og ikke-etisk humring.
En god del norsk sjangerbeslektet film har stolt på energien og faenskapen. «Fuck up» gjør det mye grundigere: Det er glimrende skandinaviske skuespillere over hele den nødvendige linjen. Og det understreker en overbrukt filmtypes strengeste krav: Jo mer rølp, jo nøyere og mer presist må det lages.
Filmen har adskillig sentimentalt alvor med døende fedre, observerende barn, oppriktig sorg og savn. Det er selvfølgelig et meget kalkulerte bakteppe og en effektiv kontrastgiver til blodkomedien. Men det er akkurat i denne vanskelige miksen mellom alvor og action-humor filmen bommer litt, med for store doser passiviserende seriøsitet mot slutten - ikke aldeles veid opp av oppsummerende handling.
JON SELÅS