Filmen forsøker det umulig: Å formidle sorg etter 11. september-katastrofen. Men det betyr ikke at forsøket er bortkastet.
Er det I det hele tatt mulig å formidle de nære, virkelig store katastrofene på film? Holocaust, 22. september, folkemordet i Rwanda? Vi kommer til å spørre oss selv, igjen og igjen, om det samme når etter hvert filmene omkring Utøya kommer til å komme.
Min erfaring er at, nei, det er ikke mulig å samle hele bildet. Det er noe med ondskapen i den menneskeutførte nedslaktingen som, bokstavlig talt, ikke er til å fatte. Og den som forsøker å beskrive en ubeskrivelig totalitet på film, vil være dømt til å mislykkes.
Men: Deler, enkeltskjebner, fenomener tilknyttet slike katastrofer er mulig å bruke. Flere filmer har maktet det, uten å overskride anstendighetsgrenser og endog å formidle innsikt og kunnskap.
«Ekstremt høyt og utrolig nært» forsøker seg på noe: En 11-åring har mistet sin far i World Trade Center-katastrofen. I ettertid leter han ette spor, mening, hensikt. Og han har litt å gå etter, derfor legger han ut på lange vandringer i New Yorks storbyjungel på jakt. Mens hans hardt prøvede mor ikke har noe annet valg enn å la ham reise ut.
Det står dyktige folk bak dette prosjektet. Det er proppfullt av anstendighet, det vil gjerne beskrive både tragediens og håpet mulighet i så mange av storbyens mennesker, som vår hovedperson treffer på under sin vandring. Ikke minst gjør Max von Sydow inntrykk i en stum rolle.
Det som likevel ikke fungerer godt nok, er hele filmens veivalg: Det blir liksom litt for «riktig», både med mennesker og personer. Det blir på mange måter en trøstens vandring i et trøsteløst landskap. Det kan man forstå - ut fra filmens dystre bakteppe. Men det gir ikke nødvendigvis en god film.
Vi beveger oss i et filmlandskap med ekstremt følelsesutfordrende rammer. Det krever en ekstrem klarsynthet med hensyn til midler og mål, og selv de små avsporinger får kanskje ufortjent stor virkning.
JON SELÅS