Slik formet Birkebeinerne oss som nordmenn

Av HANS OLAV LAHLUM
for VG PARTNERSTUDIO

Maleriet av de to langhårede Birkebeinerne som rømmer på ski med det lille barnet, er et av få bilder fra middelalderens Norge som en stor del av befolkningen på 2000-tallet straks vil nikke gjenkjennende til. Denne historiske hendelsen er blitt en del av vår kollektive bevissthet og hukommelse, på grunn av den ellers nesten glemte Knud Bergsliens maleri fra 1869. Minnet om Birkebeinerne og barnet fornyes, i hvert fall for alle oss sportsinteresserte, med det årlige arrangementet av Birkebeinerrennet.

«Alle» i Norge anno 2016 vet liksom hvem Birkebeinerne var. Men svært få vet hva de gjorde – enn si i hvilke århundrer de levde i.

«Enda færre vet noe mer om barnet disse to Birkebeinerne på maleriet reddet».

Hans Olav Lahlum

Et svar på det store spørsmålet om hvilken betydning hendelsen fikk, må altså starte med historien om hva som skjedde – så langt vi kjenner den.

Historiker og forfatter Hans Olav Lahlum har skrevet historien om Birkebeinerne og hvordan Norge kunne sett ut 800 år etterpå. Foto: NTB SCANPIX 

Historiker og forfatter Hans Olav Lahlum har skrevet historien om Birkebeinerne og hvordan Norge kunne sett ut 800 år etterpå. Foto: NTB SCANPIX 

Et splittet Norge

Det var en ukjent dato i januar 1206 at Birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka flyktet fra Baglerne, og deretter bar med seg den vel ett år gamle kongssønnen Håkon Håkonsson gjennom Østerdalen og til Nidaros.

De flyktet fra det Baglerkontrollerte Østlandet og gjennom et sterkt splittet Norge - som i 75 år hadde vært preget av borgerkrig.

Ferden gikk over fjellet i uvær, den var åpenbart farefull og svært dramatisk. Men om det siste vet vi egentlig cirka ingenting. Og om Birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka vet vi bare at det ble de to som reddet kongebarnet fra Baglerne, og at de ble valgt ut til oppdraget på grunn av sine gode skiferdigheter.

Foto: IAN BRODIE/Paradox Film 3 AS

Norge i borgerkrig

Om den politiske grupperingen som Torstein Skevla og Skjervald Skrukka tilhørte, vet vi en del mer. Borgerkrigstiden i Norge startet etter Sigurd Jorsalfars død i 1130, og fortsatte med en serie dynastikamper innenfor de etablerte overklasseslektene. Birkebeinerne dukket opp i sagaen i 1174. De var for en stor del fattigfolk, og fikk sitt tilnavn fordi de i mangel av bedre fottøy surret bjørkenever rundt beina for å holde varmen.

Hvor mye kan du om Birkebeinerne? Ta quizen her.

Mange Birkebeinere kom fra bunnsjiktet i samfunnet, og gjorde opprør mot den bestående herskerklassen som den slu jarlen Erling Skakke representerte. Erling Skakke var i navnet aldri selv konge, men fungerte i realiteten som det etter at han i 1161 fikk hyllet sin fem år gamle sønn Magnus Erlingsson som konge.

Erling Skakke hadde holdt seg selv og sin sønn ved makten gjennom å ta livet av diverse mulige utfordrere i Norge, inkludert sin egen stesønn.

Et annet kontroversielt innslag i hans strategi for å holde seg ved makten, var en allianse med danskekongen Valdemar den Store.

Ser du dette bildet på mobil? Se det i en større størrelse ved å klikke på denne linken.

Birkebeinerne ble kamptroppene til den unge kongesønnen Øystein Øysteinsson Møyla, og lå i en uforsonlig kamp med det overklassebaserte «lendmannspartiet» som Erling Skakke hadde stilt seg i spissen for.

Birkebeinerne led et stort nederlag mot Erling Skakke og hans allierte i slaget ved Re i januar 1177. Slaget ved Re ble slutten på livet til den fortsatt bare 19 år gamle Øystein Øysteinsson Møyla, men langt fra slutten på historien om Birkebeinerne. De fant seg i løpet av få måneder en ny og bedre egnet leder i den litt eldre og langt mer karismatiske Sverre Sigurdsson.

SLIK VAR FERDEN: Fra Borg, via Oslo over fjellet til Lillehammer og videre over Østerdalen og helt frem til Nidaros i Trondheim. Foto: IAN BRODIE/Paradox Film 3 AS

SLIK VAR FERDEN: Fra Borg, via Oslo over fjellet til Lillehammer og videre over Østerdalen og helt frem til Nidaros i Trondheim. Foto: IAN BRODIE/Paradox Film 3 AS

Sverres påstand om at han var en uekte sønn av den tidligere kongen Sigurd Munn, regnes i dag for svært lite troverdig. Det var imidlertid av underordnet betydning all den tid Birkebeinerne den gang anerkjente ham som kongssønn.
Sverre og Birkebeinerne viste en bemerkelsesverdig evne til å holde moralen oppe og til å mobilisere tilhengere for sin omflakkende geriljakrigføring de neste årene.

Restene av lendmannspartiet mistet sin gamle strateg da Erling Skakke falt i salget på Kalvskinnet i 1179 – og sin unge konge Magnus Erlingsson da birkebeinerne overvant tallmessig overlegne styrker i slaget ved Fimreite 15. juni 1184.

Nesten hele kongens hær på vel 2000 mann ble drept på Fimreite.

Med det forsvant store deler av de etablerte stormannsslektene, og de gjenværende ble fordrevet av mannen som tok navnet Kong Sverre.

Kongedrapet

Slaget ved Fimreite innebar et knusende nederlag for de etablerte stormannsslektene. Men gjenlevende ledere for lendmannspartiet fortsatte i allianse med danskekongen og pavekirken sin kamp for å gjenvinne makten. De reorganiserte seg – på trygg avstand i Skåne – under navnet Baglerne i 1196. Baglerne var blitt en militær utfordring for kong Sverre i hans siste leveår, og kom på offensiven etter hans død i 1202. Sverres sønn Håkon overtok som konge, og forsøkte å få til et forlik med Baglerne og kirken.

Håkon Sverresson døde imidlertid bare 21 år gammel i Bjørgvin 1. januar 1204. Kanskje skyldtes det en forgiftning utført av politiske motstandere, og muligvis var kvinnen bak giftbegeret i så fall kong Sverres enke Margareta Eriksdatter.

Den unge kongens død utløste uansett en ny oppblussing av borgerkrigen – og gjorde Håkons fortsatt ufødte sønn til en av de viktigste brikkene i spillet om Norge.

Kong Sverre hevdet å være en ætling fra Hårfagreætten, men ble i realiteten grunnlegger av en ny Sverreætt. Håkon Håkonsson ble sommeren 1204 født inn i den utenfor ekteskap av sin fars unge elskerinne Inga, som kom fra Varteig i dagens Østfold. Det er uklart hvordan den avdøde Birkebeinerkongens barn kom seg levende gjennom sitt første leveår, i en situasjon hvor Baglerne kontrollerte det meste av Østlandet.

Håkon Håkonssons kongelige avstamning synes imidlertid først å ha vært ukjent både blant Baglere og Birkebeinerne. Hans potensielle verdi økte da den eneste eldre sønnesønnen etter Kong Sverre, Guttorm Sigurdsson, døde av sykdom som fireåring i august 1204.

Senhøsten 1205 var den ettårige Håkon Håkonssons betydning kjent og forstått både av Baglere og Birkebeinere. Den julen rømte den 20 år gamle Inga, med barnet og for begges liv, via Hamar til Lillehammer. I januar evakuerte hun og en flokk Birkebeinere, med Baglere etter seg, videre nordover fra Lillehammer til Østerdalen.

Birkebeinerne våget ikke å vente på at et uvær skulle gi seg der, og sendte derfor sine to beste skiløpere videre gjennom uværet med den vesle tronarvingen.

Vi vet ikke mye mer om ferden fra Østerdalen til Nidaros enn at den skal ha vært strabasiøs. Håkon Håkonsson ble, visstnok som den første norske tronarving, satt i skole fra tidlige barneår.

Inge Bårdsson, en sønn av Sverre Sigurdssons søster, styrte i
mellomtiden Birkebeinere og deres Norge. Han gjennomførte et forlik med Baglerne, og lot deres konge Filippus Simonsen styre over Viken-området rundt dagens Oslo. Etter at både Inge Bårdsson og Filippus Simonsen døde i 1217, ble den 13 år gamle Håkon Håkonsson konge over hele Norge. Som formynder fikk han jarlen Skule Bårdsson, en yngre halvbror av Inge.

Hvor mye kan du om Birkebeinerne? Ta quizen her.

Håkon Håkonsson fikk et for sin tid langt liv, og ble sittende som konge helt til han døde av sykdom på Orknøyene 17. desember 1263. Han overlevde fem av sine seks barn, herunder sin eldste sønn og samkonge Håkon Unge. Etterfølgeren ble yngstesønnen Magnus Lagabøte, en fredsæl og forsiktig ung mann som styrte til sin tidlige død 17 år senere.

Foto: IAN BRODIE/Paradox Film 3 AS

Vi vet fortsatt for lite til å kunne konkludere om i hvor stor grad fremgangen var Håkon Håkonssons personlige fortjeneste. Derimot kan det trygt fastslås at hans lange styringstid ble preget først av konsolidering og så av fremgang etter de opprivende borgerkrigskampene.

De ti første årene ble preget av opprør fra de såkalte ribbungene, en gruppe Baglere som ikke var fornøyd med forliket. Ribbungene ble imidlertid endelig nedkjempet i 1227. Den største utfordringen for den unge kong Håkon ble hans fortsatt maktglade formynder og svigerfar, nå kjent som hertug Skule. Spenningene mellom de to gikk over i en militær kamp da hertugen i 1239 utropte seg selv til konge.

Denne siste omgangen med borgerkrig endte imidlertid med seier for Håkon – og med Skules død – bare ett år senere.

Håkon Håkonsson ble kongen som avsluttet en borgerkrigsperiode på over hundre år.

Etter mange tiår med stor turbulens, fikk Norge under ham det som i dag kalles «politisk stabilitet». Han gikk seirende ut av de militære konfliktene han ble utfordret til, og ble en samlende konge i den forstand at han gjennomførte en forsoning både med restene av Bagler-bevegelsen og med kirken. Et høydepunkt for den prosessen kom i 1247, da også pavekirken formelt anerkjente ham som konge.

Utryddet adelen

Håkon Håkonsson samlet Norge og utvidet samtidig landets territorium kraftig. Både Island og Grønland i løpet av hans tre siste leveår ble lagt inn under Norge. At kongen var blitt en aktør i tidens internasjonale politikk, illustreres av at paven få år senere forsøkte å foreslå ham som tysk-romersk keiser.

Militært ble Norge under hans styringstid styrket blant annet gjennom bygging av en rekke nye borger. Håkon Håkonsson gjennomførte betydelige endringer av lovverket, herunder en ny tronfølgelov som i 1260 fastslo at eldste ektefødte sønn skulle være enekonge.

At Håkon Håkonsson selv var født utenfor ekteskap, gjorde ham ikke til noen forkjemper for rettighetene til barn av ugifte foreldre.

Mer fremsynt var han sett fra vår tid blant annet med sitt lovforbud mot ættedrap.

Håkon sto midt oppe i en utenrikspolitisk strid da han døde, idet den skotske kongen forsøkte å gjenvinne kontrollen over Hebridene. Den striden endte etter Håkons død med et nederlag for hans Norge, idet sønnen Magnus Lagabøte i 1266 måtte avstå Hebridene til Skottland. Vi vet ikke om den saken kunne endt annerledes hvis Håkon Håkonsson hadde fått leve enda noen år.

Det synes imidlertid som Magnus Lagabøte avfant seg med realitetene mer enn å forspille muligheter, da han aksepterte denne landavståelsen. Det er et inntrykk at Håkon Håkonsson med årene ble mer autoritær og egenrådig, og at hans utenrikspolitiske appetitt var større enn hva hans Norge hadde tenner til.

Håkon Håkonssons kongetid er for tiden relativt godt belagt takket være Håkonssagaen, skrevet på Island av Snorre Sturlasons nevø Sturla Tordsson. Vårt bilde er likevel både ufullstendig og hentet fra kilder hvis habilitet kan trekkes i tvil. Middelalderens tidvis krevende forhold mellom politikere og historikere kan illustreres av at Snorre Sturlason selv var en politisk motstander av Håkon Håkonsson – og som følge av det ble drept i 1241.

Kinofilmen Birkebeinerne har premiere 12. februar. Les mer!

Nevøen fikk en generasjon senere oppdraget med å skrive sagaen om Håkon Håkonsson av hans sønn, kong Magnus Lagabøte. Sturla Tordsson innrettet seg forståelig nok etter de politiske forholdene, og skrev en svært smigrende og noe ufullstendig saga.

Håkon Håkonssons lederegenskaper har vært omdiskutert i senere historieskrivning.

Han ble tildelt en helterolle i Henrik Ibsens skuespill Kongsemnerne, for en stor del basert på en positiv fremstilling hos historikeren P. A. Munch. I 1800-tallets norske nasjonsbygging ble Håkon Håkonsson fremhevet som representant for et stort og sterkt Norge. Senere middelalderhistorikere som Halvdan Koht og Edvard Bull d.e. var langt mer kritiske.
I deres historiske materialisme var det mindre plass for sterke enkeltpersoner som drivkrefter i historien. Den unge Håkon Håkonsson ble i deres forståelse en marionett – og den eldre Håkon Håkonsson en mann som ganske tilfeldig ble konge i en for landet fremgangsrik periode. Et omdiskutert tema i dette er også hans forhold til Skule Bårdsson. Munch stiller seg der klart på kongens side, mens Koht velger hertugens.

KONGETREET: Her ser du en forenklet versjon av slekten fra Harald Hårfagre og helt ned til Håkon Håkonsson. Foto: IAN BRODIE/Paradox Film3 AS

Historiestudenter lærer seg alt på bachelorstudiet at man bør være forsiktige med såkalte kontrafaktiske analyser, hvor man konkluderer om hva som ville ha skjedd hvis en historisk hendelse hadde fått et annet utfall. Det blir litt som å spørre seg hva som ville skjedd videre med et av Magnus Carlsens sjakkpartier, dersom han hadde valgt et annet trekk i åpningen fra et av de første partiene i sin første VM-kamp i 2013. Man kan nok si mye om hvordan det ville påvirket stillingen og sjansene for de neste trekkene i det partiet.

Det blir vanskeligere å si hvordan det ville påvirket utfallet av det partiet, enda vanskeligere å si hvordan det kunne påvirket utfallet av den VM-kampen – og særdeles usikkert hvordan det kunne påvirket Magnus Carlsens situasjon og muligheter for 2016. Kontrafaktiske historieanalyser er en krevende øvelse selv i et treårsperspektiv, og utarter i et åttehundreårsperspektiv lett til gjetning og spekulasjon.

Slik kunne Norge sett ut i dag

Det er likevel for fristende, og forhåpentligvis ikke for uforsvarlig, her å reflektere litt om hvilken betydning det fikk for den videre norgeshistorien at Birkebeinerne i 1206 fikk vesle Håkon velberget frem til Nidaros. Betydningen av det var svært usikker da Torstein Skevla og Skjervald Skrukka en januardag det året bar ham inn der. Den kunne blitt minimal hvis Håkon Håkonsson hadde dødd senere i barneårene, eller hvis han av andre årsaker ikke hadde spilt noen politisk rolle senere. Men slik ble det altså ikke.

Håkon ble den lederskikkelsen for mange tiår fremover som birkebeinerne i 1206 håpet at han skulle bli – og som Baglerne fryktet at han skulle bli hvis han overlevde.

Vi kan etter dette si helt sikkert at norgeshistorien uten Håkon Håkonsson ville blitt annerledes. Hvordan den ville blitt annerledes er umulig å si sikkert. Vil man si noe om hvordan den trolig ville blitt annerledes, er det viktig å være bevisst tidsperspektivet. Innenfor Håkon Håkonssons levetid er det mest nærliggende å tro at Norges situasjon ville blitt dårligere uten ham, siden dette var en periode preget av fremgang.

Samtidig gikk det stadig dårligere med det Norge han hadde etterlatt seg utover 1300-tallet. Fra 1380 ble Norge på dårlige vilkår tvunget inn i det som ble til en over 400 år lang dansk-norsk union styrt fra København. Det skjedde delvis fordi noen av Håkon Håkonssons sønnesønner uten hell forsøkte å videreføre hans ønske om en norsk lederrolle i en ny nordisk union.

Resultatet ble en nordisk union, men med Norge i en underordnet rolle.

Mange faktorer som ikke hadde noe med Håkon Håkonssons styringstid å gjøre, spilte utvilsomt inn for den utviklingen. En av dem var at Norge fra 1349 ble svært hardt rammet av Svartedauden.

Setter man fokus på Birkebeinerne, består kanskje en grunnleggende endring av det norske samfunnet 840 år etter at de dukket opp – og 775 år etter at de forsvant.

Norge står i 2016 utenfor EU og er på mange måter et annerledesland selv i et vesteuropeisk perspektiv. Vi har en mer spredt bosetning og mindre forskjeller på folk enn de fleste andre land. Det skyldes i stor grad at Norge aldri fikk den adelen som helt inn i massedemokratienes tid preget det politiske liv for eksempel i Storbritannia og Sverige. Og det skyldtes nok i sin tur mye Birkebeinernes seier over de etablerte stormannsslektene og kongefamilien under borgerkrigene på slutten av 1100- og begynnelsen av 1200-tallet.

Foto: IAN BRODIE\/Paradox Film 3 AS

Foto: IAN BRODIE/Paradox Film 3 AS

Middelalderens stormannsslekter i Norge gjenvant aldri senere posisjonen de hadde hatt før Birkebeinernes tid. Det fikk på kort sikt den negative effekt at Norge manglet den militær og politisk slagkraftige overklassen som Danmark og Sverige hadde, da kampen om landegrensene i Norden hardnet til på 1300-tallet. Kanskje fikk det på lengre sikt likevel flere fordeler enn ulemper for folk flest.

Og kanskje fikk Birkebeinernes kamp dermed en langvarig betydning for dagens Norge.

Men det skyldes i så fall innsatsen til Kong Sverre og de tidlige Birkebeinerne mye mer enn innsatsen til hans sønnesønn Håkon Håkonsson og de senere Birkebeinerne. Det store skiftet som utryddelsen og fordrivelsen av de etablerte overklasseslektene innebar kom alt 20 år før Håkons fødsel – under og etter blodbadet på Fimreite.

Foto: IAN BRODIE/Paradox Film 3 AS

Summa summarum: Birkebeinerne fikk, ved siden av sin kortsiktige politiske betydning for utfallet av borgerkrigen, kanskje en videre og mer langsiktig betydning som kan trekkes helt frem til vår tids Norge. Hva angår Håkon Håkonsson ble han en betydelig konge med en uvanlig lang styringstid.

Norge ville trolig vært dårlig stilt i 1260 og 1280 hvis han hadde blitt drept som ettåring i januar 1206.

Men kanskje ville landet likevel vært bedre stilt i 1380 – og 1780.

Man bør som historiker, særlig ved kontrafaktiske analyser, være forsiktig med å trekke for bombastiske konklusjoner. Samtidig bør man ikke bli for forsiktig til å kunne trekke noen konkrete konklusjoner. Kanskje ville ikke dagens Norge alt i alt sett så mye annerledes ut om Håkon Håkonsson ikke hadde overlevd flukten de uværsdagene for 810 år siden. Men alt tyder på at vi da ikke ville hatt Birkebeinerrennet, og at skisportens stilling ville vært svakere enn den er i dag. Det ville i seg selv endret litt på hvordan vi oppfattet oss selv og på hvordan vi ble oppfattet av andre land – og endret hvordan mange enkeltmennesker her velger å leve sine liv.

Helt avslutningsvis nevnt ville vi da ganske sikkert ikke fått noen film om Birkebeinerne og Håkon Håkonssons flukt nå i 2016. Det ville vært et tap for landets kinoer – og for historieinteresserte filmtittere.

Kinofilmen Birkebeinerne har premiere 12. februar.
Kjøp billett her!

VGs journalister og redaksjon har ingen rolle i produksjonen og publiseringen av dette innholdet.

Dette er VG Partnerstudio

I samarbeid med utvalgte annonsører utvikler VG Partnerstudio innhold av høy kvalitet, som publiseres på VGs plattformer.

Innholdet fra VG Partnerstudio merkes tydelig og med annonsørens logo, så leseren klart kan oppfatte at innholdet er betalt for og produsert sammen med en annonsør.

VG Partnerstudio er et separat produksjonsselskap uten tilknytning til redaksjonen. Ingen i studioet jobber samtidig i redaksjonen i VG.

VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av det kommersielle samarbeidet i VG Partnerstudio.

Torry Pedersen
Ans. redaktør og adm. direktør

Annonsørinnhold

Teksten om Birkebeinerne er et kommersielt samarbeid mellom VG Partnerstudio og Nordisk Film. Dette er innholdsmarkedsføring, og ikke journalistikk. VG Partnerstudio er en satsning underlagt VG som leverer innhold etter VGs kvalitetskrav og redaktøransvar, men innholdet er laget av innholdsprodusenter utenfor redaksjonen. VGs redaksjon har ingen rolle i dette samarbeidet. Derfor er VGs redaksjonelle produkt helt upåvirket av dette samarbeidet.